Vente og ikke se

2015 skulle bli året da vi begynte å betale med mobilen. Til tross for at det ikke mangler på løsninger, så foretrekker vi fremdeles å betale med kort. Jeg tror ikke at det er uten grunn. For mens det er en rekke teknologiske og markedsmessige begrensninger på mobile lommebøker, kan vi bruke betalingskortene våre overalt, ikke bare i Norge men over hele verden. Det er enkelt, forholdsvis sikkert og fungerer godt.

Dessuten er det ikke så anstrengende å taste pin-kode som mobilevangelister skal ha det til. Hva som er enklest av å taste fire siffer på en terminal eller å holde mobiltelefonen over terminalen er ikke godt å si, men noen stor gevinst ved mobil betaling representerer en berøringsfri løsning uansett ikke.  

Hvis mobile lommebøker skal bli en suksess blant forbrukere, så må det være fordi de tilbyr noe mer enn dagens kortløsninger, for eksempel digitale kuponger eller lojalitetsprogrammer. Men det vil ikke være tilstrekkelig. For at mange nok skal ha lyst til å ta de nye løsningene i bruk må brukerstedene være villige til å dele gevinsten med de som bruker løsningene. Det er jo ikke alle som synes det er gøy med ny teknologi og nye løsninger i seg selv. De fleste av oss synes til og med at det kan bli litt slitsomt med nye teknologier som vi hele tiden må forholde oss til.  

Det er forøvrig slett ikke sikkert at det er dagens leverandører av betalingsinfrastruktur som kommer til å bestemme hvordan mobil betaling skal utvikle seg videre. Tvert i mot. Det er neppe for dristig å se for seg at betaling i fremtiden vil skje digitalt, uten geografiske begrensninger, i real-time, med full kontekst og uten friksjon. Det kommer til å bli krevende for lokale og regionale løsninger, slik vi har i dag, å finne sin plass i et fremtidig verdisystem rundt betaling. Dette gjelder ikke bare teknologileverandører som mCash og Valyou, men også lokale og regionale banker som i dag tjener gode penger som følge av eksisterende betalingsinfrastruktur og etableringshindre.

Etter å ha fulgt utviklingen de siste årene, tror jeg at det vil bli Apple, Google, Facebook, Amazon og de andre digitale økosystemene, kanskje Samsung, som kommer til å ta styringen. Samtlige av disse har allerede globale markeder og globale forretningsmodeller. Dessuten har de klare incentiver til å bygge betalingsmekanismer inn i egne økosystemer, og på denne måten legge til rette for å tjene penger på brukerne sine, uansett hvor de befinner seg i verden.

Helt enkelt ser det likevel ikke ut til å være, selv for godt kapitaliserte digitale økosystemer. Dessuten er det ikke første gang de prøver å komme seg inn på betalingsområdet.  

Google har allerede for lenge siden kjøpt opp selskaper som ZetaWire, Jambool og TxVia innenfor henholdsvis mobil betaling, virtuell valuta og digital betaling. I 2006 lanserte de tjenesten Google Checkout, men valgte å legge den ned i 2013. Allerede i 2011 hadde de en mobil lommebok på markedet, men uten at denne kan sies å ha vært noen overveldende suksess. Tidligere i år kom det frem at de har enda en ny løsning under utvikling. Samtidig kjøpte de Softcard fra AT&T, T-Mobile og Verizon Wireless.

Facebook har også ambisjonene i orden. I 2010 lanserte de Facebook Credits for betaling på egen plattform. To år senere la de ned tjenesten. I 2011 etablerte de Facebook Payment som eget selskap. Tidligere i år lanserte de vennebetaling som en del av Facebook Messenger. Apple, på sin side, har nylig lansert Apple Pay i samarbeid med Mastercard, Visa og American Express. Foreløpig er denne tjenesten bare tilgjengelig i USA, men en global utrulling er på trappene.

Jeg kan ikke annet enn å tolke denne utviklingen dithen at samtlige digitale økosystemer har ambisjoner om å levere mobil betaling til forbrukere over hele verden. Dessverre for lokale aktører, har de ikke til hensikt å gi seg før de får det til. Hverken DNB eller noen av de andre norske og nordiske bankene har skala til å konkurrere på mobil betaling globalt. Det å gjemme seg bak lokale regulereringer virker heller ikke som noen farbar vei på sikt. For her er det verken prosesser eller teknologi det kommer an på, men strategisk posisjon, ambisjoner og tilgjengelig kapital.

De sterkeste utfordrerne vil etter min oppfatning ikke være banker eller telekomoperatører, men godt kapitaliserte aktører som allerede har globale forretningsmodeller og tilgang til globale markeder. Det kan for eksempel være sosiale plattformer som Snapchat eller peer-to-peer plattformer som Airbnb og Uber.

Med de digitale økosystemenes inntreden på mobil betaling vil de lokale og regionale bankene miste store deler av den direkte kundekontakten, siden denne i hovedsak knytter seg til betaling. Kanskje blir de sittende som infrastrukturleverandører og tilbydere av lokale tjenester som ikke skalerer på samme måte og som de digitale økosystemene ikke ser seg tjent med å tilby?  

Det store spørsmålet er hva de har tenkt til å gjøre med det. Etter å ha snakket med forretningssiden de fleste retail bankene i Norge, er jeg usikker. La oss håpe at de lykkes bedre enn mediabransjen, som med få unntak ikke har møtt utfordringen på noen god måte. Vente og ikke se, er neppe noen vinnende strategi, uansett hva som skjer.